LESARBREV:  Om  lekser

Eitt av argumenta for å ta med skulearbeidet heim som lekser, er at mengdetrening må til. Det set forfattaren av dette lesarbrevet store spørsmålsteikn ved og støttar seg på forsking. Illos: Colourbox.

LESARBREV: Om lekser

av Martin Nygård Haug

 Den siste tida har heimelekser i grunn- skulen vore gjenstand for debatt på ulike politiske nivå. Eg har sjølv prøvd å lesa meg opp på emnet, og har etter kvart skjøna at det offentlige ordskiftet i stor grad er prega av synsing og ein lettvint omgang med forsking. Personleg har eg blitt meir og meir skeptisk til den tradisjonelle leksepraksisen, og eg vil gjerne dela nokre av grunnane til det.

Først og fremst kan ein slå fast at det er vanskeleg å gi klare svar på om lekser fremmar læring. Forskinga på emnet er problematisk av eire grunnar. Dei studiane som viser ein samanheng mellom leksemengde og skuleprestasjonar viser nettopp det: ein samanheng, og ikkje at leksene er årsaka til prestasjonane. Effekten av leksene blir som regel målt med standardiserte testar, noko som primært seier kor flinke elevane er til å ta standardiserte testar; ekte, djup læring og forståing lar seg i mindre grad testa og måla. Dessutan er mange studiar prega av dårlig metodikk, og tar lite omsyn til andre faktorar enn leksemengde.

Vel ein å sjå bort frå desse problema, er det likevel på ingen måte eintydig at lekser har god effekt på skuleprestasjo- nar. Resultata varierer mellom positiv, ingen, eller negativ effekt, dels avhengig av alderen på elevane, kva fag leksene blir brukt i, og korleis leksene og den påfølgjande testen er utforma. Harris Cooper, USAs kanskje fremste forskar på emnet og ein forkjempar for bruk av heimelekser, måtte i sine store metaanalysar i 1989 og i 2006 medgi at det ikkje fanst noko bevis for at lekser forbetra prestasjonane til barneskuleelevar. Ein annan forskar som politikarar likar å slå i bordet med, nemlig John Hattie, laga i 2009 den største metaanalysen til dags dato om kva som har effekt på læring. Han fann at lekser hadde liten effekt, og at effekten i primary school (opp til 11 år) var lik null.

På ungdomsskulenivå har ulike studiar vist ein viss samanheng mellom mengda lekser og skuleprestasjonar, men han er ikkje stor og har ein tendens til å minka eller forsvinna når andre variablar blir tatt med i reknestykket. I tillegg er det ikkje slik at jo meir, jo betre, for samanhengen forsvinn når elevane gjer mykje eller veldig mykje lekser.

Trass i desse funna blir det ofte hevda at mengdeøving “må til”. For prestasjonar i spesialiserte evner, f.eks. i idrett eller musikk, stemmer det i nokon grad. Her utgjer målretta øving 20-25 prosent av grunnen til at prestasjonane varierer frå person til person. Når det gjeld skule- prestasjonar derimot, er det tilsvarande talet 4 prosent.

Kanskje på grunn av desse ikkje særleg overtydande resultata, høyrer ein ofte politikarar argumentera for at lekser har andre fordelaktige konsekvensar. Gjengangarar er at lekser er bra for å skapa gode arbeidsvanar, og at å ta bort lekser er farleg for kontakten mellom skule og heim.

Ifølgje den amerikanske forfattaren Alfie Kohn finst det ingen studiar som har stadfesta den første påstanden. Tvert i mot finn universitetslektor Ingrid Westlund i sine undersøkingar at spesielt dei yngste elevane ikkje ser samanhengen mellom lekser og det å ta ansvar; dei ser bare på lekser som eit hinder for det dei heller vil gjera. Frå utviklingspsykologien veit ein at det barn gjer motvillig har mykje dårlegare læringsutbytte enn det dei gjer av eigen vilje. Lekser er inga god oppskrift i så måte, for studiar har vist at elevar som får mykje lekser kjenner mindre interesse for læring enn dei som får lite eller ingenting.

Den andre påstanden er i beste fall litt underlig. Det nst mange andre måtar å knyta kontakt mellom skule og heim på som ikkje inkluderer å pålegga elevane ekstraarbeid. Dessutan må ein spørja kva slags kontakt lekser skaper. I ein omfattande studie blei det gjort opptak av samtalar mellom barn og foreldre i mange heimar, for å finna ut når og i kva for samanhengar dei snakka om lekser. Nesten alltid handla det om at barnet klaga over kor mykje lekser det hadde eller at forelderen maste om at barnet måtte gjera lekser. Dei einaste unntaka var når barnet kunne fortelja at leksene var gjort eller med glede meddelte at dei ikkje hadde fått lekser den dagen. Kanskje endå viktigare er det faktum at samtalane alltid handla om å gjera leksene, aldri om innhaldet i leksene.

Dermed blir lekser eit verdispørsmål, for det dreier seg om kva slags skule og kva slags barndom me ønskjer at våre barn skal ha. Når forholdet mellom heim og skule handlar om plikt og arbeidsdisiplin, heller enn om innhald og engasje- ment, då meiner eg at me er på feil spor. Er det viktigare med gode arbeidsrutinar enn med utforsking, kreativitet, og refleksjon?

Eit anna viktig spørsmål er om ein eventuell auke i prestasjonar på prøvar rettferdiggjer at skulen i større og større grad legg beslag på den stadig meir avgrensa tida barn og unge har til å engasjera seg i leik og aktivitet av eigen fri vilje. Dag Nome, universitetslektor i pedagogikk, gir eit klart svar: “Prioriter lek før lekse”! Å starta tidlegare med meir strukturert undervisning gir ingen effekt på lang sikt, og innsnevringa av tida barn har til fri leik viser seg å ha samanheng med framvekst av stress og psykiske problem. Eg får lyst til å spørja: Er det verd det å ofra barndommen på PISA- undersøkinga sitt altar?

I utgangspunktet trur eg ikkje at kommunestyret er rett instans til å avgjera spørsmål om pedagogiske metodar. Lek- ser handlar derimot om meir enn dette, for det dreier seg om kva for verdiar me vil at skulen skal fremma og kva slags barndom me vil ha i samfunnet. Derfor er spørsmålet om lekser også eit politisk spørsmål. Med dette håpar eg i alle fall å oppfordra til samtale og kritisk refleksjon rundt emnet.

Beste helsing,

Martin Nygård Haug
femtekandidat for MDG