LESARBREV:  Lars  Olav  Fatland  om  buplikt  og  bulyst  som  pisk  og  gulrot

LESARBREV: Lars Olav Fatland om buplikt og bulyst som pisk og gulrot

av Lars Olav Fatland

Det er ein visjon for mange at folk skal bu og virka over heile landet. Serleg blir dette knytt saman med det å driva den jorda vidare som generasjonar før oss har opparbeidd og dyrka. I fyrste rekkje er dette distriktsproblematikk. Soget mot sentrum har lagt gardar og grender øyde medan byar eser utover og veks. Praksis syner at folk helst vil bu i by, og den trenden held fram og forsterkar seg. Det er eit vilja mønster. Det har lenge vore sentral politikk å utvikla og styrkja bynære område som steg mot robuste og sterke regionar.

Slik praksis har skapt politiske motstraumar og tiltak; som til dømes bupliktordninga. Ho pålegg å bu der ein har eigedom. I somme kommunar gjeld det både gardar og hus. Andre stader omfattar ordninga berre konsesjonspliktige bruk, og denne kommentaren rettar seg serleg mot desse.

Konsesjonskravet er å binda seg til å driva og til å bu i fem år på den konsesjonspliktige eigedomen ein har tileigna seg. Driveplikta kan ein innfri med å leiga bort. Buplikta er det verre å vri seg rundt. Men somme klarar også det. Lenge var det opplese og vedtatt at den med pålagd buplikt måtte bu på konsesjonsgarden minst 51 % av tida. No viser det seg at det for somme er nok å berre oppretta buadresse og likevel kunna bu og arbeida annan stad, som før. Utruleg nok skal denne praksisen vera basert på løyve frå ansvarleg kommunalt hald. Det er ikkje vanskeleg å skjøna at slik ordning er uheldig og undergravande, noko som blir forsterka av ulik handtering og konsekvens mellom kommunane.

Buplikta er pisken som var tenkt å lekkja folk til gard og bygd. Folketalsstatistikk syner at ordninga har hatt avgrensa effekt. Folkeflyttinga held fram. Mange gardshus står tome og mørklagde, og spørsmålet er om ikkje ordninga no har gått ut på dato og at tida er komen for avvikling.

Motsatsen til buplikt ligg i det å skapa bulyst. Det er gulrota som skal lokka og skapa trivnad. Erfaring har vist at det slett ikkje er noka lett øving som har mange motkrefter å stri med i tida. Men gode bulyst-prosjekt er gjennomførte, og somme grender og bygdelag kan visa til positive resultat.

Bupliktordning bør naturleg fylgjast opp med bulysttiltak. Endå om det å fremja bulyst er ansvar som kviler på alle buande, er det nokre tilretteleggjande oppgåver, gjerne knytt til infrastruktur og som gjerne favoriserer utkantbygda i høve til definerte sentrum, oppgåver som bør vera klåre kommunale prioriteringar. I stor grad er nok dette også tilfelle. Men så kjem informasjon sigande om kommunale vedtak som slår i hel gode intensjonar og svulstige festtalar framførte på bulyst-seminar, og som forringar og drep den spirande bulysta som folk i utkantbygda prøver å verna og nøra fram. Dette fortel oss mellom anna at kommunale ombodsmenn og tilsette framleis har ein veg å gå i høve til omgrepet bulyst, og i tillegg at dei ikkje er musikalske nok når det gjeld å lytta seg fram til og fanga opp det utkantbebuarane sterkast ynskjer for framleis å vera bufaste.

Temaet buplikt/bulyst er aktuelt også for Suldal kommune; no sist sett på dagsorden gjennom sakene om privatisering av Tongavegen på Hylsstrondå og fråskiljing av tunet på Postmannsgarden på Suldalsosen.

Lars Olav Fatland