LEIAR:  Kjønn  og  sånn

Kvinnedelen i det nye kommunestyret er blitt lågare. Det har gitt utfordringar i forhandlingane. Her frå ein av rundane, t.v. Magne Langeland (Sp), Øyvind Lovra Tveitane (Sp), Sverre Underbakke (H) og Gerd Helen Bø (Sp). Foto: Esther Moe.

LEIAR: Kjønn og sånn

av Esther Moe

Det er ikkje til å stikka under ein stol at det å sleppa til ringside ved politiske forhandlingar etter eit val, er eit regulært festmåltid for ei avis som lever av og for å komma tettast muleg på prosessane i det me kallar folkestyret.
Det vanlege er at slikt føregår bak lukka dører. Det kan i augneblinken kanskje opplevast som meir bekvemt for dei som sit rundt bordet, men innsyn og transparens bidrar i lengda til meir tillit og forståing, og det disiplinerer truleg også forhandlingane.

Så skal det også seiast at Ap neppe føreslo opne dører berre på idealisme. For når lyset skin inn, er det som regel til mest gunst for den som ikkje er størst.
Med all respekt for Senterpartiet og all forståing for ønsket om å toppa laget i formannskapet, er det ikkje heilt opplagt at dei hadde gått for kvinne-byttet det enda med i formannskapet, om ikkje det heile gjekk for opne dører. Som Mads Drange (Ap) presist heldt fram i kommunestyresalen sist veke; det handlar om omdømme. I 2019 er det ikkje muleg å klatra over kjønnsbalansekravet med æra i behald.
Slik er det, men skal ein snu på flisa, som ein av og til bør, representerer jo også kvinnekravet på sett og vis ei demokratisk utfordring.

Kjønn er ein faktor, men suldalsveljarane stemmer neppe først og fremst på ei kvinne eller ein mann når dei kryssar og fører over slengjarar.
Den personlege faktoren er ikkje først og fremst definert av kjønn. Det også, men grendetilhøyrigheit og alder er i alle fall to faktorarar som også tungt på vekta.
Alder er eit tal, men som regel gir det også eit signal om kva livsfase ein befinn seg i.
Truleg er det viktigare for suldalspolitikken at det er nok småbarnsforeldre rundt kommunestyrebordet og at grendene er nokolunde representerte, enn at prosenttala for kvinnerepresentasjonen er pinleg nøyaktig i tråd med lova.

Det er kanskje å banna i både den juridiske og den feministiske kyrkja, men lat gå!
I dag er unge foreldrepar som strevar med tidsklemme, henting og bringing, hus og heim, godt kvalifiserte til å fortelja om kva som trengst av oppvekstvilkår for at Suldal skal vera attraktiv å komma heim til, anten ein snakkar med kvinna eller mannen, og det er jo heilt supert.
Så gjeld det berre om at dei kjem til orde, dei som veit kor skoen trykkjer.

Esther Moe
redaktør