Verkebyllen og indrefileten

Leiar (med lydfil):

Å ikkje sjå skogen for berre tre. Me veit vel kva det inneber, for dei fleste av oss går rett som det er i den fella. Å bli så blinda av detaljar, at me slit med å få overblikket.

Skal det bli skog, må det vera flust av tre, men den som skal sjå skogen, kan ikkje bli ståande og klamra seg til eitt tre. Avstand trengst.

Suldalssamfunnet byr på lite avstandsmoglegheiter, på godt og vondt. Når politikarane skal diskutera sentrumsutvikling, er det umuleg for dei å snakka i generelle vendingar om ein type butikkar, eller grupper av aktørarar. Her finst det knapt to av noko som helst.

Alt har namn, andlet, forhistorier, slekter, forbindelsar og alle har relasjonar seg imellom.

På plan som ligg hinsides det habilitets-reglar kan ta mål av seg til å hamla opp med. Slik er det overalt på små stader.

På Sand er det gamle meieriet-bygget blitt som det kinesiske teiknet for krise, det betyr vanskeleg, men det ber også i seg ein moglegheit for noko heilt nytt. Det er verkebyll og indrefilet.

Diskusjonen om meieriet og om den sørlege delen av Gata, har mange gonger reflektert at politikarane har eit felles ønske om å tenkja overordna om sentrumsutviklinga på Sand.

Men det skjer noko når sakspapira kjem på bordet og saka om salet av meieriet blir veldig konkret.  Då blir det fort tre og lite skog. Behandlinga sist veke  smakte veldig av  byggjesaksbehandling innimellom.

Nå har det politiske fleirtal landa på ei kombi-løysing, der det blir litt riving, litt leilegheiter, og litt gateløp-rydding. Fleire politikarar har uttrykt sin skuffelse over anten ambisjonsnivået eller risikoviljen til aktørane som har vore på banen.

Men kanskje er det prisen å betala for (sikkert ubevisst) å halda seg med draumar om kvite sentrumsriddarar som skal komma med masse risikovilje, estetisk sans, framoverlente byggjeplanar krona med vilje til samfunnsutvikling.

Dei fleste investorar vil ha noko igjen for det dei investerer, det er slik den mekanikken verkar og den kan fint brukast i politikkens og det offentleges hand for å utvikla eit samfunn. Kommunen skal ikkje og kan ikkje ta ansvar for alt her i verda. Men å vera sjefsoverblikket over sentrumsutviklinga, byggjeskikken og preget ein stad skal ha, det er og forblir kommunens jobb, og til den jobben krevst det ikkje mindre, verken av ambisjonsnivå eller risikovilje.