Venting

Leiar (med lydfil):

Venting

av Esther Moe

Det er vanskeleg å venta. Me veit det godt når me er små, barn ventar heldigvis oftast på det dei gler seg til, og det er dei også velsigna og utspekulert gode på. Barn kan gle seg til snø, til laurdagsgodt, til å møta ein ven igjen, eller til barnehagefrukost der mamma og pappa skal vera med inn og drikka kaffi.

Når me blir vaksne, kjenner me kanskje først og fremst ventinga og tyngda i den når me står i uavklarte og vonde situasjonar der svaret og avklaringa av ein eller annan grunn lar venta på seg.

Avgjerande prøvar knytt til helsa vår, vanskelege samtalar me veit ligg i kjømda, søknadar som opplevest som vera eller ikkje vera.

Me vaksne rår elles stort sett over oss sjølve og gjer som me vil; når kjøpekrafta går opp, går vente-faktoren ned, når det gjeld det me kan skaffa oss for pengar, kan dei fleste få stetta behov og ønske.

Advent er også kalt ventetida, dei fire siste bokstavane i det latinske ordet dannar ved ei fin tilfeldigheit ordet “vent”, men sjølve ordet betyr det motsatte, nemleg komme.

Adventus Redemptoris er rett omsett Frelsarens komme.

Men førjulsdesember er i vårt kalde og mørke nord uløyseleg knytt til venting. Det seier me i alle fall. Me ventar på høgtida, på lyset som følgjer den, men også på vintersolverv, at sollyset og varmen skal komma tilbake igjen.

Men kor mykje venting og forventing det blir tid til midt i alt som heile tida skal gjerast, er vel eit ope spørsmål for mange av oss, når me skal vera heilt ærlege.

Ungane synest det går så seint framover, me vaksne veit at desembervekene går som ein røyk, mens me kryssar av på lister over alt som må til for at det skal bli som det skal vera.

Å venta på noko godt, noko som ligg der framme, er ein slags sølvpuss for gleda. Det tar vekk sjølvsagt-slagg og får fram takksemd og glede.

Det finst mange måtar å venta på. Forventingas glede kan vera knytt til dei minste kvardagsgleder til dei heilt store livsmeniningane.

Men me vaksne treng å bli smitta litt av den forventingsmagien barn er så gode til å dyppa seg i for dei minste fine ting som ligg føre dei i løypa og å kjenna på korleis det er å venta på det som er godt.

Det handlar om å stålsetja seg litt mindre og å opna seg litt meir.

God adventstid!