Vel blåst!

Leiar (med lydfil):

Det finst ting som kjennest så sjølvsagt å seia at dei nesten opplevest som unødige å skriva. Derfor står dei kanskje litt i fare for å forsvinna i det sjølvsagte som ofte blir usagte, sjølv om mange av oss har hjartet fullt av det.

I skrivande stund er det eit døger sidan me gjekk og stega på skuleplassar og i grende-og samfunnshus, festkledde, med våre sambygdingar og innslag av tilreisande.

Ingen grender har heilt like syttandemai-feiringar, alle har sine spesialitetar, men berebjelken er den samme. Å pynta seg, å gå saman i tog til musikk og song langs vegane, høgtidleg gudsteneste, flaggborger, tale for dagen, mat, leikar og tevlingar og kanskje også fest om kvelden.

Det som ikkje står på plakaten, er det som skjer mellom slaga. Drøset, samtalane, gleipinga, latteren. Eit hei til ein du ikkje har sett på lenge.  Å treffast. Å vera saman. Å ta ein kaffi eller ein spasertur.

Syttande mai handlar om høgtid, om “den saganatt som senker drømmer på vår jord”. Om tanken på dei som har gitt alt,  som gav livet i kampen for eit fritt land. Det handlar om å laga ei ramme som kan halda dei følelsane me har for bjørka som spring ut og nysnøen på nutane, som knapt er til å setja ord på for seg sjølv.

Det som er større enn oss.

Me pyntar oss til fest, men kjenner kvarandre godt igjen.

Syttande mai er også strømpe-sig og seige barnekinn, ungar som skrik og foreldre som smiler høfleg, men som har eit fråværande blikk i vill jakt etter minsten. Det er sveitte karar og kvinnfolk som har stått over store varme gryter og heite takker der lappane skal gå til inntekt for klassens skuletur.

Det er alvorlege guteandlet som held styr på barneleiker og poeng, der det ikkje nyttar å begynna å rota.

Det er unge jenter som held appellar og rører hjarte, det er korpsmusikantar som nesten går skoa av seg og det er dei som er tidleg oppe for å setja alt i gang.

Det handlar om dugnad og om fellesskap. Ikkje alle vel skuleplassen, Kulturhuset eller eit arrangement denne dagen, grunnane til det kan vera mange, og det er det fridom nok til.

Men i dag er det  tid for å seia tusen takk til de som har lagt ned arbeid for at festen skal bli av og  for at tradisjonane skal  leva. Det er slik me held landet fagert.