Ved det gamle?

Leiar (med lydfil):

Den politiske hausten har starta svært interessant og aldri så lite urovekkjande. Kva kommunestyret i går kveld kom fram til, er det ikkje mogleg å få med i ei avis som blir laga nokre timar før møtet, men det som skjedde i formannskapets siste møte er i grunnen nok.

Dagen før møtet, sender administrasjonen ut ei tilleggsinnkalling. Det handlar om finansiering av eit naust på Gullingen leirskule og av oppgraderinga på Nesflaten skule.

Vøle-prosjektet på Nesflaten nærmar seg startstreken, men det manglar pengar. Forprosjektet har bomma, når anboda er inne, er der ei glipe på 3,3 millionar mellom planen og pengane som trengst.

Med politikarar og administrasjon som endå er litt møre og såre etter fleire store overskridingar og manglande kontroll på byggjeprosjekt, er ekstraløyvingar eit ømt punkt. Det skulle berre mangla. Men formannskapet finn ikkje å kunna å droppa noko av det som er planlagt på Nesflaten. Ikkje så underleg, kanskje, men på den andre sida, kva anna kan politikarane på så kort varsel?

Men det blei ikkje berre skuleprosjektet som fekk utvida ramma si. Formannskapets fleirtal sa også ja til å leggja på 660 000 kroner til eit naust på Gullingen leirskule. Der har administrasjonen funne ut at dei 900 000 budsjett-kronene dei fekk til naustet ikkje er nok. Så inkjevetta er visst løyvinga, at rådmannen i saka konstaterer at det må bli alt eller ingenting. Men dei folkevalde verka ikkje særleg fornærma over å bli lagt i press på kort varsel. Med unnatak av Kari Vaage Gjuvsland (Ap), gjekk resten for administrasjonens pengebøn, i tillegg til ei bestilling på teikningar til kommunestyrets behandling.

Det er nedslåande å sjå at pengane framleis sit så laust, og at dei folkevalde må ta stilling til relativt store summar med så kort frist. Men først og fremst er det nedslåande å høyra både kommunalsjef og ordførar forsvara framgangsmåten med at rådmannen nå i det minste har lært å spørja før ein brukar meir.  Suldal kommune sitt forhold til pengebruk handlar ikkje om rådmannens evne til takt og tone, men bør vera eit felles ansvar som politikarar og administrasjon tar saman. Når det er så lett å bruka meir rett over bordet og å krydra det heile med eplekjekke formuleringar, ser det, som ordføraren også erkjenner, ut til at alt er ved det gamle.