Tørk  tårene

Tørk tårene

av Esther Moe

Ein gong blir det nok ferdigstilling og etterlengta bading, men så langt har Suldal Bad framkalt meir salthaldig væske enn klorvatn.
Rådmann Øyvind Valen var i kommunestyrets budsjettmøte før jul heilt openhjartig på at forseinka og budsjettoverskridne Suldal Bad trigga lysta til å grina. Då hadde politikarane plussa på seksten nødvendige ekstramillionar til prosjektet som ein gong skulle opna til haustferien i fjor.

Nå skriv me snart februar, og det er for lengst klart at håpet om vinterferie-opning av badet også er køyrt. Ingen vil lenger antyda noko, brent dato-barn skyr elden.
Rådmannen er ikkje åleine om gråtelysta.
Då formannskapet nyleg blei orienterte om dagens situasjon, der store delar av flise/fugearbeidet altså må takast opp igjen, melde også varaordførar Kari Vaage Gjuvsland (Ap) seg til rekkja av dei som har tårer å fylla i det uferdige badet.
Utbyggingssjef Lauritz Lauritzen, som representerer byggherren Suldal kommune, og som sjølv må stilla for å kontrollera fugeblandingar på byggjestaden, er sjølvsagt også høyrbart frustrert og nedslått over situasjonen.

At Suldal Bad i utgangspunktet er så politisk omstridd, er heller ingen balsam for dei som nå står midt i strevet.
Det er lett å forstå at situasjonen skaper følelsar, at politikarane har vondt av pengebruken, av strevet, av ein vanskeleg situasjon som kommunen nå har hyrt inn advokat for å få overblikk over. Det er også lett å forstå at dei folkevalde føler for å gi uttrykk for sympati og støtte til strevet rådmannens folk nå står i. For det er ingen enkel situasjon.
Kven som til sist må ta rekningane og betala for forseinkingane og den mangelfulle prosjekteringa kommunen meiner delvis er opphavet til overskridingane, ser ut til å bli advokatmat. Og det vil få si avgjerd.
Forhåpentlegvis vil det arbeidet også kunna gi nokre svar på korleis ein situasjon som dette kan oppstå. Særleg når kommunestyret gjekk til ekstraordinære tiltak for å hindra nettopp dette.

For eitt er sikkert; når suldølen, hyttegjestene og tilreisande badelystne endeleg kan plaska rundt i det flotte anlegget, må kommunen dykka djupt i prosessen for å finna svar som kan gi lærdom for framtida.
I den prosessen bør det vera så lite gråt, tårer og kjensler som overhovudet mogleg, den analysen bør føregå i eit godt avkjølt fakta-bad.

Esther Moe
redaktør