Til sans og samling

Leiar (med lydfil):

Pressa, både den nasjonale, regionale og lokale synest kutt og nedskjeringar er viktig stoff. Ikkje utan grunn. Når det skal rasjonaliserast og sentraliserast, er det viktig å klarleggja kven som er vinnarar og kven som er taparar. Når store reformer kjem rullande akkompagnert av festmusikk om nærare politi og meir robuste kommunar, er det pressa si fordømte plikt å køyra lakmustestar på slagorda. Kjem verkeleg politiet nærare innbyggjarane av at ei reform som legg ned ein bråte lensmannskontor heiter noko med nærpoliti?

Så ja, skepsis og maktkritikk er  gjennomgåande ei korrekt grunnstilling for den femte statsmakt i møte med prosessar som høyrest litt for gode ut til å vera heilt sanne.

Men så er kunsten å ikkje bli einaugd, heller ikkje i maktkritikken.

Kven har makt? Er det alltid utan vidare departementet eller rådmannen?

Eller finst det gonger når det er på tide å snu lyskastaren og stilla kritiske spørsmål til vår felles kultur som me alle er med på å påverka og til mentaliteten og forventingane våre.

Det er eit nærliggjande spørsmål når Suldal skal inn i debatten om framtidas pleie og omsorg. I utgangspunktet høyrest kanskje saka ut som ferdigvinkla mat; rådmannen er makthavaren som føreslår kutt, dei stakkars nåverande og framtidige brukarar er dei sakeslause som kjempar for rettane sine, og nokre heltemodige politikarar prøver å stå imot administrasjonen.

Sånn vil ikkje dekninga av denne saka bli. Suldal har ei gullkanta omsorg og er blant dei dyraste i landet, og mykje av grunnen til det er eit svært desentralisert tilbod i tider med mange ledige rom. Det er på høg tid å ta debatten om vanane me har lagt oss til og om me forvaltar pengane på den beste og rettaste måten.  Å bruka ein masse pengar på pleie og omsorg høyrest bra ut, men er i seg sjølv ingen garanti for at pleien og omsorga blir dei til del som treng det mest, eller at den er av god kvalitet. Nå seier kontrollutvalets bestillingsrapport at Suldal får god omsorg for kronene. Det er betryggande, men det er ingen grunn til at me som samfunn ikkje skal ta eit konsentrert og  sjølvkritisk blikk på våre eigen tradisjon når det gjeld forvaltning av pengar og kva forventingar og beveggrunnar som ligg til grunn for dagens omsorg. Er omsorga for grendene verd alle kronene og er den ein garanti for den beste faglege hjelpa, eller er det vanens makt som rår mest ?