Skal alle få?

Leiar (med lydfil)

[audio m4a="https://suldalsposten.no/wp-content/uploads/2017/03/10-Leiar.m4a"][/audio]

Debatten om kva som skjer med Ryfylke når innhaldet i det vakre begrepet, nemleg kommunane som i dag er omfatta av samarbeidet, endrar seg, er såvidt i gang.
Ryfylke interkommunale selskap, som samarbeidet heiter omfattar i dag det me må kalla for distriktskommunar. Men når kommune reform-samleiet er fullbyrda blir byen Sandnes og landlege Forsand eitt, og nye Stavanger har alt begynt å kasta blikk til Strand over fjorden.
Om Forsand blir knust eller løfta i armane til Sandnes, kan ein berre spekulera i. Korleis lagnaden vil bli for Strand om Stavanger blir framtida, er heller ikkje enkelt å seia.
Men at Ryfylke ikkje bør få i seg for mykje eksos-luft og caffelatte, det er lett å spå om.
Ryfylke-samarbeidet handlar om erkjenninga av at det å vera liten og utkant, krev at ein står saman. Ryfylke handlar om mot; anten det er mot til å stå på skuldrane til kvarandre eller det er motkraft til sentralisering og kjøttvekt-makta.
Ideen om at Ryfylke-regionen vil bli styrka av å innlemma eksempelvis eit nytt Sandnes, høyrest besnærande nok ut. Men sett at Sandnes blir del av Ryfylke; blir då Ryfylke løfta opp med hud og indre Ryfylke-hår, eller blir Ryfylke eit vakkert smykke på byens dress?
Hjelmelandsordførar Bjørn Laugaland har rett i at begrepet Ryfylke kling godt, og at mange har lyst til å ha del i det. Men bør konklusjonen av den erkjenninga bli at alle som vil skal få litt, eller skal dei som er minst og slåst mest mot folketalsnedgang og magre arbeidsmarknader, halda nokre skattar for seg sjølv.
Ja, Ryfylke er lett å elska. Fjordar, sauebjølleklang, små kvite hus og villplommetre i bløming. Me sukkar litt på kammerset, men tar oss saman, smørjer nista og reiser til byen på møte uansett, leverer vasskrafta og viser gjerne veg til dei finaste perlene me veit.
Me skal halda på dei elskverdige sidene, men verken reiseliv eller vasskraft lever på applaus. Samarbeid er inga enkel øving; det veit også dagens Ryfylke-kommunar godt. Men grunnmuren i samarbeidet er erkjenninga av eit lagnadsfellesskap som handlar om livskår, at størrelse spelar ei rolle og av at slagordet om by og land hand i hand, somme gonger er berre nettopp eit slagord. Og slit ein med å gå hand i hand, er det kanskje eit hint om at ein heller ikkje skal til sengs.