Signal-språket

LEIAR:

Det er ikkje vanskeleg å gi ros til initiativet bak det storstilte landbruksmøtet som nyleg gjekk av stabelen på samfunnshuset på Suldalsosen. Midt i våronna og lemminga fylte suldalsbøndene godt opp og fekk høyra jordnære og ærlege vitnesbyrd om investeringar og kvardagsdrift frå folk som sjølv har felleskjøpet-dressen på. Både suldalsbonde Ole Martin Eikeland og telemarking Åsmund Nordstoga er uredde for å dela, anten det er tal, ambisjonar eller bekymringar.
Befriande langt frå festtale-manien som gjerne fort breier seg når det er duka for inspirasjon. Ingen kan leva
av festtalar, og det er særs lite inspirerande å bli pepra med utropsteikn og halleluja-rop når ein godt veit at røynda er adskillig meir mangslungen.

Møtet er ein del av prosjektet Suldalsbonden mot 2050, som dei folkevalde sjølve har initiert.
Og nettopp med den framtidshimmelen over, blir det meir enn underleg at det ein slik kveld er kjemisk fritt for kvinner på scenen. Landbruksbransjen er spesiell og bondeyrket involverer som få andre ikkje berre ein person, men heile familien. Gard og heim er eitt, det skapar heilt spesielle føresetnadar på godt og vondt. Å vera bonde, er tradisjonelt eit mannsyrke, men også før var kvinnene ein viktig del av drifta, uansett kven som stod på papiret.
I dag er det skiljet gammaldags, i Suldal driv både kvinner og menn gard, ingen hevar lenger augnebryna over at kvinner er bønder.

Men framleis får kvinner spesialbehandling når lån og støtte frå Ulla-Førre næringsfond skal delast ut; i statuttene heiter det at prosjekt som bidrar til å betra sysselsettingsmoglegheitene for kvinner og ungdom skal prioriterast.
Det er på tide å rista støvet av og komma seg inn i 2019. Det finst ingen argument for å spesialbehandla femti prosent av den vaksne befolkinga, verken i Suldal eller andre stader. Når landbruksframtida skal diskuterast, må sjølvsagt både kvinners og menns stemmer høyrast, slik me treng å høyra erfaringar frå ulike typar bruk. All ære og takk til dei hardtarbeidande kvinnene i Suldal Bygdekvinnelag, som på møtekvelden stelte til med fin pynt og god kaffimat på bordene, som rydda opp og stod i oppvasken på kjøkken etterpå. Utan det, blir det magert møte. Men bildet av menn på scenen og kvinner på kjøkken, minner meir om 1950-talet enn om det me kan håpa for 2050.

Esther Moe, redaktør