Perspektivet

Leiar (med lydfil):

Etter snart to veker med ein stadig meir høgrøsta president Trump som slår til høgre og venstre og twitrar i store bokstavar, finst det både amerikanske senatorar og heilt vanlege folk som seriøst bekymrar seg for framtida.

Stor militærmakt og stor signalmakt formeleg ropar etter roleg stemmebruk, veloverveide ord, sans for diplomati. Men den nye presidenten ser ikkje ut til å tenkja slik. Her er det tydelegvis berre markering, konfliktsøking og ytterlegåande bodskap som dug. Og for all del; det er ikkje slik at det er ein president-engel som nettopp gjekk av. Embetet som øvste leiar for USA, støyper ei jernhand på den som sit i det, uansett kven.

Og likevel kan mennesket på ein slik sokkel presidentembetet er, også vera ein kringkastar av menneskelege verdiar. Obama fekk ikkje stengt Guantanamo-leiren slik han lova og han er den øvste ansvarlege for ei rekkje beslutningar som har påført uskuldige store lidingar. Men som mennesket i ei maktrolle har han vektlagt å minna seg sjølv og verda på ideal han sjølv må ha vore smerteleg klar over at han ikkje nådde opp til, same kor stor makt han hadde.

Å vera god, startar med å villa det og å anerkjenna ideala som noko å strekkja seg mot. Eg, meg og mitt ligg menneskehjartet nært, men me er opplærte til å prøva å stritta mot. Me vil gjerne at ungane skal kikka seg rundt før dei tar siste stykket på kakefatet.

Det er ubehageleg med folk som tar seg fridommen til å oppføra seg nøyaktig så høgrøysta, sjølvforherligande og ekspansivt som dei føler for. Anten det er presidentar eller det er er alldeles vanlege folk. For det er så veldig openbert at når ein tar mykje, blir det mindre til andre. Anten det er taletid, kake, eller det er demokratiske rettar.

Derfor er det så fint å få kikka inn i hjartet og tanken til ei jente som Ilia Susanne Speth, som me fekk møta i avisa sist veke. Då tredjeklassingen klipte av seg sin lange manke, hadde ho begynt å tenkja på at det gjekk an å donera vekk håret slik at det kan bli til nytte for andre som mister sitt i sjukdom.

Ikkje noko stort offer for ei jente som har bestemt seg for å ha kortare hår, men det er den vakre måten å tenkja på, den tanken som rettar seg mot dei andre og litt vekk frå evige meg sjølv. Ja, det er spor i tida vår som fortel at omtanken ikkje har dei beste kår.

Men det er ingen tvil om at det enkelte menneske som lever den ut og løfter det idealet, viser igjen og skin for oss andre. Me veit kva som er rett, og me veit ikkje kva dag me sjølv treng at nokon tar i eit ekstra tak for å komma seg ut av navleloet og ned frå ego-trona.