Omsorga 

Leiar (med lydfil):

Det er strategisk rett at Suldal kommune har sett i gang det krevjande arbeidet det er å vurdera og å tenkja nytt om eldreomsorga.

Det handlar om å klara å laga seg ei armlengdes avstand til det som er, og det er alltid vanskeleg, anten ein er ein kommunal organisasjon eller eit enkeltmenneske.

Me er endrings-engstelege, og det er ikkje rart. Endring betyr arbeid, brot med det kjende og det kan innebera tap. Slik er me innretta, at me sjelden klarer å leva oss inn i at endring kan vera til det betre. Endring kjem som regel fordi det er nødvendig. Me gjer det sjeldan utan at me må.

Saka som heiter Framtidas Eldreomsorg er ikkje noko unntak. Det er nødvendig.

Fordi dei fleste tal som er lagde på bordet om korleis tenesta i dag er, viser at kommunen i arbeidet for å bli veldig gode, er blitt slepphendte og for lite kritiske til korleis pengane blir brukte.

Ofte er omleggingar økonomisk motiverte. Det kan vera eit konstruktivt og bra element, men når det gjeld offentlege tenester bør det ikkje vera det einaste, for verken eldreomsorga eller skule eller politi eller sjukehus er på børsen. Rådmannen og hans folk har også eit klart ideologisk siktemål med omlegginga, og det ser ut til at dei har lukkast godt med å kommunisera dette på ein forståeleg måte til dei folkevalde.

Når tenestene nå i større grad skal ut av pasientrom og ut på hjul, er det for å sørga for at fleire av oss når me blir gamle, kan få bu heime. Sove i senga vår, dusje på badet vårt, laga kaffien vår, smøra brødskiva vår sjølv, som Lynni Treekrem syng. Kanskje med litt hjelp.

At me som Turid Lund, nøgd brukar av kvardagsrehabiliteringa, skal kunna planta litt i bedet vårt og gå den vesle turen til treet me elskar eller utsikta me treng å sjå.

At me skal kunna laga oss litt middag eller kvila litt på sofaen og sjå den stygge tapeten og tenkja at ein gong skal den bli bytta.

Å bli gammal og litt meir skrøpeleg og litt meir hjelpetrengjande, er ingen sjukdom, det er heilt naturleg.

At meir hjelp finn vegen, bokstaveleg talt, ut og heim til oss, der me kan vera oss sjølve og ikkje pasientar, det er framskritt. Det skal me helsa velkommen. Og så skal me alle passa på at ikkje effektiviserings-lysta eller sparekniven tar frå dei som treng meir enn hjelp til kvardagen heime.

Men først er det høyring. Og den som ikkje gidd, har lite å seia etterpå.