Mennesket i uniformen

Leiar (med lydfil):

Ein kan lika det eller ei, men mennesket ein møter i systemet betyr til sjuande og sist svært mykje. I Norge likar me å rosa oss med at me har system som ikkje skil på folk, at alle står likt overfor etatane, anten det er nav, helsevesenet eller skatteetaten.

Jodå, lovene, pliktane og rettane står svart på kvitt og tilsynelatande utan store slingringsmonn. Retningslinjer og vedtak er forfatta i beste meining, men med dei avgrensingar eit skrivebord gir.

Alle kan komma unna greitt med å halda seg trygt til regelverkets smale veg, så har ein gjort jobben sin, verken meir eller mindre.

Me har alle møtt dei, regelverkets rigorøse ryttarar, som ikkje kan noko som helst anna enn å lesa frå linjene i regelboka. Av og til er det berre nokre centimeter med velvilje og interesse for improvisasjon som skal til for at liv og lære kan finna kvarandre og at løysinga kan komma på plass.

Dei få centimetra ligg, eller ligg ikkje, i mennesket som fyller rolla, og til sjuande og sist handlar det om kvardagsutgåva av nestekjærleik. Ikkje å slå av på krav eller å forskjellsbehandla, men å gidda å ta tid til å lytta, gå ein runde til, ta litt ekstra tid, anten ein er jordmor, saksbehandlar, lærar, journalist eller advokat.

Politibetjent Øyvind Dybing, som er den nye politikontakten og bindeleddet mellom politiet og kommunen, set fint ord på gleda ved å utøva sin profesjon etter verdiar som går djupare enn paragrafar. Verdiar som betyr mykje for enkeltmennesket og kanskje også for resultatet i jobben han er sett til å gjera, men som ingen vil trekkja han i løn for ikkje å leggja til grunn.

Han konstaterer at vegane er ulike for menneske når det kjem til å etablera den gode kontakten, men ser at: “Det handlar om å få fram at du har respekt for det mennesket du står overfor, det er forskjell på handlinga og den som har gjort den”, som han sa i sist avis-utgåve.

Ja, det kan skje kjipe, vanskelege ting med oss alle, me kan komma opp i situasjonar me aldri hadde drøymt om. Det er ikkje berre fødande kvinner som får erfara at hendene ein er prisgitt, er avgjerande.

Det er oppløftande å høyra ein tenestemann som representerer og forvaltar mykje makt, vera så audmjuk og finna så stor glede i å gå rundar for å løysa situasjonar utan å måtta slå til med den største slegga først.

Det er yrkesstoltheit på sitt stiligaste.