Kva er godt nok?

Leiar (med lydfil):

Mens Norge er eitt av dei rikaste landa i verda, er Suldal (framleis) ein  av dei mest velbeslåtte kommunane i det landet. Det seier seg sjølv at utanfrå sett må vår naud vera ganske så fornem. Og likevel er det ektefølt og sant når politikarar og andre som må prioritera, kjenner trykket og temperaturen i debatten når sparekniven skal fram. Kven skal skånast frå kutta, og kven må tåla å få mindre. Det handlar ikkje berre om pengar, det handlar også om å vera sett og anerkjent.

Skulen har i lang tid vore velsigna med å ha tilsette og leiarar i politiske posisjonar. Ei stund var ein rektor og ein lærar høvesvis leiar og nestleiar i levekårsutvalet. Framleis er det eit godt innslag av skulefolk i folkevalde-krinsen som vedtar budsjetta. Det positive er at forståinga for skulens behov og situasjon er god, nedsida kan vera at skulen blir forfordelt.

Suldalsskulen er kostbar; me driv ein grendekommune der skulane er ein viktig del av grunnmuren i krinsane, og rådmannen har også dokumentert at Suldal ligg godt over når det gjeld ressursbruken på skulen samanlikna med andre kommunar.

Også i denne budsjett-runden blei det skjerming for dei planlagde kutta på skulen.  Rundt 420 000 kroner tar politikarane frå sparekontoen for å halda
1, 5 lærarstilling unna sparekniven dette året.

Det er populært og det høyrest så rett ut når politikarane går for å skåna skulen og barna. Kven kan seia at ein ikkje vil støtta og beskytta den oppvaksande slekta og deira daglege læringsarena?

Men med det ein nå veit, at Suldal kanskje driv relativt dyrt, og ikkje åleine fordi me har grendeskular, burde det ikkje heller vore gjort ein jobb på å kikka bak summane? Korleis er drifta, blir pengane brukte på den mest rasjonelle måten? Finst det forbetringar, er det rom for samarbeid som ikkje er prøvd? Innstraming er ikkje berre eit kvasst og farleg knivblad, det kan også vera ein gyllen anledning til å prøva andre måtar, gå andre vegar.

Uansett økonomi, jakta på det perfekte er fånyttes og uansvarleg. Kunsten i Suldal, som alle andre stader, er å definera kva som er godt nok. Anten det gjeld skulen, omsorga, legetenesta eller det gjeld korleis festtorget i sentrum skal sjå ut. Godt nok er ikkje dårleg. Det er ei anerkjenning av at me ikkje er grenselause, verken når det kjem til pengar eller realisme.