Kontaktflate 

Leiar:

Dei to politibetjentane som nyleg parkerte den uniformerte bilen og svinga innom daglegvarebutikken i Gata, trong ikkje lange tida for å få kontakt med den suldølske grasrota. Det kom kjapt rett frå levra-meldingar frå innbyggjarar om forhold dei gjerne vil at politiet skal vita om.

Eller som ei sa: ”Når de først er her, må eg jo benytta anledninga, det er ikkje så ofte me har dykk ansikt til ansikt”.

Det kan oppfattast som kritikk, eller det kan takast som ei heilt folkeleg oppfatning av korleis folk opplever kontakten med ordensmakta.

Den store reformeringa av politiet med det vakre namnet nærpolitireforma, tredde i kraft 1.januar 2016 og var resultat av ein ambisjon om både å gjera politiet meir nærværande og meir effektivt. Struktur, oppgåveportefølje og ansvarsdeling var stikkorda.

Reforma, som reduserte talet politidistrikt frå 27 til tolv og som stengde dørene på 126 lensmannskontor, har vore i hardt vêr.  Eitt av dei store poenga med heile omlegginga var å gjera politiet meir slagkraftig, kompetente og effektive i kampen mot kriminalitet. Men i juli melde NRK om at tillitsvalde i elleve av tolv politidistrikt rapporterte om kriseliknande tilstander. Grove overgrepssaker på vent, høgt arbeidspress og politifolk som leverte oppseiingar.

Og lat det først som sist vera sagt; effektivisering kan vera både nødvendig og godt. Forandring og utvikling er nødvendig, også sjølv om det ikkje alltid kjennest godt.

Men det som er større, er ikkje alltid betre. Ein stor og kraftig neve er det som trengst når grovarbeidet skal gjerast, men skal du finna ut av finstemte instrument, trengst det små hender, fine fingrar og tålmod.

Politiet driv med arbeid som krev begge delar. God kontakt med innbyggjarar som  opplever røynda der dei bur, er eit veldig effektivt våpen i det arbeidet som på fint heiter førebyggjande, men som eigentleg berre betyr å gjera noko med problema før dei blir store og alvorlege verkebyllar.

På engelsk seier dei at ein ikkje berre kan talk the talk, men også må walk the walk. Altså ikkje berre snakka, men også gå vegen ein snakkar så fint om.

Fotpatrulje, som politiet sjølv kallar det når politibetjentane går ut av bilen og ta seg tid til å gå til fots, er akkurat det. To walk the walk. Det ser me gjerne meir av.