Muntert i pausen hjå gruppa som har prøvd å finna innsparingar, men arbeidet enda i orsakingar, for oppdraget med å finna faste innsparingar for fem millionar kroner, er for vanskeleg å løysa. F.v. Nils Bjarne Vold (V), Gerd Helen Bø, Endre Kvæstad og Berit J. Haugsland. Foto: Esther Moe

Kniven og øksa

Leiar:

Sist veke konkluderte politikarar, tillitsvalde og administrasjon sitt arbeid med å finna faste innsparingar for fem millionar kroner. Drøftingane i trepartssamarbeidet har resultert i kutt for litt under halvparten. Meir klarer ikkje gruppa å bli samde om, og store grep som å gjera noko med strukturen i tenestetilbodet, blei tidleg lagt vekk. Dermed blir det mange postar små, som ein kai her, ein vegstubb der og slikt.

Dei folkevalde i gruppa, som i praksis er formannskapet utvida med SV, veit vel at dei ikkje er i mål. Derfor  lar dei det også følgja med ei orsaking til oppdragsgivaren. Det er bra med orden i basaren , også i lokalpolitikken, men kommunestyret er jo ikkje akkurat nokon fjern slektning av gruppa. Samtlege av politikarane i gruppa er jo sentrale folkevalde i det same kommunestyret som har bede om kutta.

Kanskje orsakar dei også til seg sjølv? Det mangla i alle fall ikkje på sjølverkjenning i oppsummeringsmøtet. Fleire seier rett ut at dei ikkje klarer oppdraget, andre meiner dei skulle hatt med seg ein djevelens advokat som hjelpar.

Mange vil slakta, ingen vil halda i øksa. Orda tilhøyrer Tormod Skeie, SV-politikaren som i 2004 kommenterte prosessen med å leggja ned dåverande Suldal Utviklingsselskap (SUS). Han konstaterte at fleirtalet ønskte ei endring, men at mange leid av vegring for å faktisk gjera det.

Heller ikkje sparekniven er det lett å halda i, bakom syng grendeskular og tenners gnissel, harde ord og sterke kjensler.

Struktur-endring er og blir eit bannord i suldalspolitikken, den aktiverer bygdetrassen, sentraliseringsspøkelset og dessutan, med eitt år igjen til kommunevalet, kor freistande kan det vera for ein folkevalt å reisa seg opp og ta til ordet for inngripande endringar?

Suldal må ta grep for å få utgifter og inntekter til å møtast på sikt. Då må det også strukturdebatt til. Slik er det berre. Og så kan ein berre konstatera at skulestruktur-debatten hadde fortent ein betre lagnad enn å bli ein refleks i bladet på ein sparekniv. Hadde me klart det, hadde me kanskje sett at endringar ikkje nødvendigvis betyr berre tap, men også vinning. Men til det trengst fri tanke og fordomsfri lytting, ikkje skuldingar om nedleggingskåtskap og vrang vilje. Men slikt kan som kjent ikkje kjøpast for kongens mynt, verken frå dyre konsulentar eller djevelens advokatar.