Kaoskreftene og grensevaktene

Leiar:

Kaoskreftene og grensevaktene

av Esther Moe

Det er lite som framstår så  provoserande som målretta øydelegging berre for øydelegginga si skuld.

Det kan bli dyrt, men det er ikkje verdisvinnet som opprører oss mest med hærverk. Det verste er utan tvil møtet med den tilsynelatande heilt meiningslause øydeleggingstronga som tar seg til rette på andres eigedom, glede, strev og arbeid.

Ein profesjonell vinningskriminell som fort og ryddig bryt seg inn og tar med seg verdfulle og lettomsettelege gjenstandar risikerer strengare straff, men rammar ikkje hjartet, som hærverk gjer.  Me er meiningssøkjande vesen, kaoskrefter og øydeleggingstrong er vanskeleg og trugande å forhalda seg til.

Det er lett å forstå kokken på Kulturhuset som tar til tårene over synet av kaka, nyleg forseggjort og nyte-ferdig, nå klint utover kjøleskapsdøra og snart berre mat for filla.

Me ser det hjå ungane når dei er små, lysta som er knytt til å riva ned. Det blir rekna som ein naturleg fase i utviklinga, men det blir korrigert og gjentatte bedrifter av den typen,  vil som regel hausta irettesetting. Den som treng å slå frå seg eller høyra lyden av ting som blir knust, må finna seg ein boksesekk eller eit gammalt servise.

Øydeleggingstrong er lite velkomment blant oss. Det er både forståeleg og på sin plass at kafè-eigar Bonolo Ramphomane-Aandahl  trekkjer linja til hærverket rundt handelslaget og på Torjå tidlegare i vår, der også mindre-årige ser ut til å stå bak.  På toppen kjem fleire tilfelle av hærverk i hytter rundt om i kommunen nå i det siste og eit fjorår der Sand skule hadde problem med vandalisering.

Det er ikkje vanskeleg å førestilla seg at hærverk kan vera eit uttrykk for eit indre kaos. Men anten det handlar om personlege problem, eit ønske om å hevda seg og oppnå status, eller det rett og slett berre er demonstrasjon av forakt, det er uansett lite å henta i einsidige silkehanskar og offerrolle-tildeling. Barn og unge treng å oppleva at me rundt dei forventar betre, at dei har rettar, men også ansvar og at den type framferd har konsekvensar. Skulen og profesjonelle aktørar kan sjølvsagt bidra, men først og fremst er det foreldre som må ta jobben som grensevakter når det er mindreårige det gjeld.