Jakta på formelen

Leiar:

Tragediar som involverer tap av mange menneskeliv på ein brutal og brå måte i elles fredelege samfunn går sterkt innpå oss. Medan stille og seintgåande svolt-katastrofar på Afrikas kontinent blir ein del av kvardagen vår, er ein skytetragedie i USA gruoppvekkjande for oss.

Alle som bringer nyhende vil gjerne vera først; og blandinga av mange kjelder og ein svært varierande kvalitet på dei, gjer at det er vanskeleg å skilja spekulasjon og rykte frå bekrefta og sikker informasjon.

Det er det me ser ut til å gripa etter aller først etter ugjerningar som det nesten er umuleg å få tanken rundt. Det første me vil vita er kven, kva og kor. Når talet på døde er klart og dei mest utvendige informasjonane om tid og stad er avklarte, begynner den jakta på det vanskelege; kvifor.

Me lever i eit samfunn der fornuft og vitskap skal ha forrang, me vil ha forklaringar. Motiv og beveggrunnar. Etter vår nasjonale tragedie 22. juli, strevar me endå med å finna ut av massemordaren. Kven kan svara oss, medisinen, politikken, eller er det religionen og filosofien som har svaret på kva som byggjer og utløyser ein vondskap som gjer eit menneske i stand til å ta livet av uskuldige medmenneske som berre lever livet sitt.

Etter masseskytinga i Orlando denne veka, er den i gang igjen, jakta på det djupt eksistensielle spørsmålet om kvifor. I den grad det går an å finna svar som kan utfordra samfunnet vårt på løysingar og preventive tiltak, er det viktig å jakta på faktorane som bidrar til å radikalisera menneske. I Orlando ser det ut til at religiøs overtyding er ein av faktorane, men om det er heile svaret, veit ingen nå. Kanskje får me heller ikkje vita det.

Ordskiftet som følgjer etter slik hendingar, er ofte av ganske tøff og hardtslåande karakter. Sinne og frustrasjon blanda inn i behovet for å forstå og å forsvara sitt syn på verda er djupt menneskleg, men gjer debatten hard og prega av  skråsikre konklusjonar. Intensiteten i jakta på det vondskapens formel, kan fort bli ei felle som fangar andre menneske og deira livssyn i dømmande matriser.

Me skal setja pris på og verna om våre frie, sekulære demokrati, men me må leva med at vår fornuft ikkje kjem til botnars i vondskapen. Den er der, uforklarleg og forferdeleg. Det den enkelte av oss kan gjera, er å sjølve gjera det gode me kan.