Italiensk i Bråtveit

Då livet blei omsnudd, snudde også Åsta Bråtveit seg rundt. Frå Pastabakeriet og bygater, til suldalsliv og eit hus med sjel og vegger blå som ein navlestreng.

Bråtveit-grenda er, som namnet seier, bratt. Det grå huset ligg og klorer seg fast på ei hylle, høgt over vatnet og vintergrafikken der nede.
Blåne på blåne der ute. Her oppe står furuleggane som skimrande søyler under himmelen.

Klokka ved døra klemtar også blankt. Eit lyst kom inn-rop og deretter ange av rosmarin. Det blide ansiktet i dei mørke krøllane, i eit hektisk smil over brettet med eldraude paprikabitar som effektivt blir sjoga inn i komfyren.



Åsta Bråtveit er tilbake i sitt sommarparadis; nokre bratte steinkast overfor besteforeldregarden. For to år sidan baud ho sine to søstrer at ho kunne fargeleggja og vøla sommarhuset. I to veker turte ho på, stort sett åleine. Opna opp, heiv gammalt tjafs og plasserte gamle skattar. Det er blitt vakkert.

Huset kom opp i 1922 og blei då lærarbustad. Både diktaren, Johan Veka, og skribenten og akademikaren, Eirik Vandvik, budde her mens dei skulte i grenda. Etterkvart blei det sosialbustad, her har det budd folk som spikra igjen både vindauge og dører om kvelden.
Så fekk Åsta sine foreldre hand om det, ein kjærkommen navlestreng til heimgrenda for familien, som budde på Klepp til vanleg.



Ho fortel mens ho freser scampi gyldne i panna og kokar irrgrøne erter i gryta. Finn fram smør, vaktar over paprikabitane og kastar tvilande blikk på forma med focaccia-brødet som ligg og hevar seg i ein grøn film av olivenolje.
Det låg ikkje i korta at Åsta skulle komma tilbake til Suldal. Først som inspektør på Sand skule, nå som rektor på Vinjar skule.
For eit par år sidan var ho forretningskvinne og sjef på Pastabakeriet, som på det meste hadde utsal på Bryne, Sandnes og i Stavanger. Pluss eit storkjøkken som leverte catering. På det meste hadde ho ei omsetting på 12, 5 millionar kroner og ei arbeidsveke på 75 timar.

Ho er eigentleg utdanna lærar, men draumen passa ikkje i det formatet.
– Eg fekk brystkreft då eg var 32 år, det blei nok eit vendepunkt for meg. Eg gjekk mykje tur med ei venninne i den tida, og for meg blei det veldig sterkt dette; at du ikkje skal halda på med ting du ikkje likar.



Det ho likte, og likar, er å laga mat. Helst med inspirasjon frå den klassiske middelhavsfilosofien, der råvarene er i høgsete, og der kvar smak er dronning. Smak på tunga, fryd for blikket.

Dei tre jentene hennar er alle vaksne nå, og ho gjer ingen forsøk på å skjula morsstolheita når ho fortel om doktorgrad, advokatjobb og vidaregåande-bragder i beintøffe Frankrike.
– Dei er dritflinke. Rett og slett. Ho smiler breitt over vasken.

Men at det var tøft å vera businesskvinne og mor samtidig, det kan ho underskriva. – Når du driv butikk, er det ungane som taper. Brenn det, så spring du, uansett.

Duftene breier seg. Ho legg opp lubne, rosa scampi, ertepuré og ein feit og fin dressing på retro steintøytallerkenar.
– Du må sjå oppe! Me går forbi floge-ansamlingane.
– Sånn er det berre, same kor mykje du støvsugar! Opp den smale trappa og eit mildt loft openberrar seg i rolege fargar. Ein stor spegel, glaspynt, gamle bilde og dormande sengeteppe. Dei har kvar sine rom, søstrene. Ho opnar sitt eige til slutt.
– Ja, det er god sjel i dette huset, smiler vertinna.



Pastabakeriet – eller babyen med hennar eigne ord – blei selt etter samlivsbrotet. Livet blei fullstendig annleis, utan at det eigentleg var det ho hadde planlagt. Det inneber sorg og krise, men også ei fast avgjerd.
– Eg bestemte meg for at eg skal ha eit godt liv.
Det brune blikket ligg fast som jord under luggen.

Det er lett å seia, vanskeleg å gjera. Men ho har både sagt og gjort det. Kvifor ikkje tenkja innover i fjordane?
Her har ho bror Tor Inge og kona hans, Gerd Helen i Valskår, her har ho gamle vener og røter, her har ho huset i Bråtveit og husværet i sentrumsbygget på Sand. Der gamle venninner frå byen stig i land etter ein bedageleg båttur og er over seg av at det er så lett å komma hit.

Og så jobben på skulen på Suldalsosen, midt i mellom. Der stupte ho inn, som ho leande beskriv det.
– Kollegane mine der er eineståande. Tålmodige og greie med meg. Det er mykje eg ikkje kan etter å ha vore vekke så lenge frå skulen, men Vinjar er ein veldig god skule. Veldriven.



Ho riv av ein bit av den nå raudsvarte paprikaen som har fått køyrt seg i omnen og nå luktar søtt og intenst. Tar ein bit, mens tanken jobbar.
– Dei har fått ein leiar som er tydeleg, trur eg. Eg er ikkje redd for å ta beslutningar. Men eg lyttar, å høyra kva folk trur og meiner, er heilt nødvendig før avgjerdene skal gjerast.

Det drar seg til på kjøkkenet. Det blir færre forteljingar og meir konsentrasjon. Pastaen skal på kok. Frå kjøleskapet hentar ho ein liten boks med tomatpesto, signert Pastabakeriet, sjølvsagt.
– Oppi her er alt som er dyrt og godt, gliser ho. Pinjekjernar, olivenolje, parmesanost og soltørka tomatar.

Ho flekkar skinnet av paprikabitane med vande raske hender og fortel at dei også med fordel kan leggjast i eit glas med olje og brukast kalde seinare.
Jo, ho er på plass i Suldal. Og med eitt unnatak, har ho halde lovnaden ho gav seg sjølv då ho kom hit. At ho skulle seia ja til alt!
– Hehe, eg sa nei til å syngja i koret, akkurat nå går det ikkje rundt, småsmiler ho over dampen frå pastavatnet som nå boblar heftig.
Men elles, ja, elles hiv ho seg i. Og timar på jobben, tel ho ikkje.



Når du sjølv tar hand om ditt eige liv, kan du ikkje bli bitter. Eg likar å søkja det gode. Eg har masse uro i meg, energi som må ut, slik har eg nok vore heile livet.
Pastaen er ferdig, ho kjærteiknar formeleg pestoen inn. Legg opp skivene med steikt squash, karamellfarga av kyllingspyda, som var i panna før dei. Alt på gammalt steintøy.

Set det ut på bordet. Hiv vekk filla og set vekk ein blom. Finn Pepsi Max-flaska og lar korken komma av i eit muntert fres.
– Då et me, då, smiler Åsta velbehageleg. Og ute heng marsettermiddagen opp stadig nye blondegardinar av lys under himmelen.