Ho gir av sitt eige

For Inger Bråtveit (40) handlar det å skriva, leva og symja om det same. Å halda seg flytande.

Forfattaren tek imot oss i Bråtveit, i huset ho budde sine første leveår. Utanfor spring dottera Ågot (5) på vegane og bøane mora kjenner så godt.

Eit nytt kikhol
– Å bli mor gav meg eit nytt blikk på verda. Det er fint å få følgja nokon. Dotter mi gir meg eit blikk tilbake på eigen barndom, erkjenner Inger der ho kikkar ut mellom to raude prinsar i kjøkkenglaset.
Sola heng høgt i nutane, men Bråtveit-grenda ligg i skugge.
Inger byr på frukt og te i kjøkkenet med 70-tals mønstra golvbelegg og tapet. Ho er berre ein snartur vestanføre. Nå er det Oslo som er heime.
Dottera snakkar austlandsk. Inger vedgår det kjennest litt rart at ho som nynorskbrukar har eit barn som snakkar reint bokmål. Ennå har ho ikkje avgjort om ho skal prøva å få dottera inn i ein nynorskklasse neste haust.
– Eg er glad i nynorsk, men er ingen fanatikar. Ein skal jo trivast også, seier ho tankefullt.

Vatnet er fjorden
Like nedanfor garden ligg Suldalsvatnet. Eller fjorden som Inger kallar det.
– Alle seier fjorden, sjølv om det er ferskvatn. Det kan ha noko med storleiken og djupna å gjera.
Inger er ein ivrig symjar. Symjekunsten lærte ho seg truleg i symjehallen i Røldal, sjølv om ho ikkje lenger hugsar heilt sikkert. Det å bada var rekna som luksus då ho var lita.
– Far elska å gå på ski, og han likte at me gjorde det. Skigåing var ein oppbyggeleg aktivitet, tett forbunde med det norske, OL og Oddvar Brå. Bading, derimot, var unødvendig luksus. Eg hugsar korleis me lengta etter eit svalande bad då me hjelpte til i høyonna på varme dagar. Badinga måtte alltid venta heilt til slutt og burde ikkje vara for lenge.
I den siste boka si Dette er også vatn er hovudpersonen titt og ofte i kontakt med det våte element. Ho badar og sym, men tenkjer også tilbake på tida då ho låg i vatn omslutta av kjøt, inne i mor si.
– For meg heng det å skriva, å symja og å leva tett saman. Det handlar om å overleva og å halda seg flytande, det handlar om overflate og djupne.

Tett på denne gong
I boka skriv forteljaren om livet som stemor til to gutar og om dottera Ågot, om kampen for å få tid til å skriva. Det handlar også om oppveksten på ein gard i Suldal og om ein far som fekk kreft og døydde knapt 50 år gamal.
– Dette liknar svært mykje på ditt liv?
– Mykje liknar på kartet, ja. I denne boka har eg sløyfa omvegane. Dette er situasjonar eg sjølv har stått i, men alt er likevel ikkje heilt slik det var. Det kan likna på meg utan å vera meg. Målet er å finna vegen frå eit eg til eit du, som kan kjenne seg att. Mitt liv kan spinna seg vidare og venda seg mot ein annan sitt liv. For meg er det viktig å ta utgangspunkt i noko eg kjenner når eg skriv. Denne gongen blei det meg sjølv, men tanken er at det skal peika ut mot noko større. Eg har jo ikkje levd noko unikt liv, det er mange som meg.

Stemor, ikkje bonusmor
Inger er stemor, til ektemannen – forfattar Bjørn Esben Almaas – sine to søner. Ho kom inn i livet til gutane då dei var tre og fem år gamle. Bonusmor, seier mange, Inger slår eit slag for stemor.
– Ta tilbake stemora. Finare tittel gjer ikkje jobben enklare. Bonus er eit ord eg forbind med arbeidslivet, og kven er bonusen i så fall for? Som stemor er det viktig å kjenna plassen sin og vita kva ein skal gå inn i og kva ein skal overlata til foreldra. Som mor kjem eg aldri ut på plussida, som stemor er det endå verre. Å vera stemor er mykje ansvar og mykje avmakt, men eg gjer så godt eg kan, seier Inger.
Det er berre mannen som har fått lesa manus før boka kom ut, men Inger satsar på at ingen i familien vil saksøka ho for det ho har skrive. Ho skriv ikkje bøker for å leggja seg ut med dei næraste, understrekar ho.
– Eg står for alt eg har skrive. Dette er ikkje skrive med tanke på hemn eller utlevering.

Ikkje frå A til Å
Dei som trur at dei vil få lesa ein samanhengande historie om noko som liknar svært mykje på livet til Inger, vil bli skuffa.
40-åringen er ikkje den type forfattar som går ut i skogen, høgg ned treet, kvistar, kløyver ved og fyrer opp i peisen, seier ho.
Inger Bråtveit fortel historier i brotstykke.
Livet og litteraturen er like for henne. Har ho det vanskeleg i livet, går ho til litteraturen, ikkje for å få trøyst, men for å få eit nytt blikk.
– Å samanstilla eige liv med litteratur er å visa kva litteratur betyr for meg.
– Ein bokmeldar skriv eg er haltande i forma, sanninga er at dette er ei ny form. Eg er personleg ei stund, så skrur eg av og byter til noko anna. Det blir litt som eit teaterstykke av Brecht. Forteljinga blir heile tida avbroten av noko anna. Det har vore ei arbeidskrevjande form, berre det å skapa orden i mitt eige hovud. Men eg prøver ikkje å vera vanskeleg for lesaren. Målet er å visa kva moglegheiter som ligg i litteraturen.
Delar av stoffet i boka er ti år gamalt. Inger brukar mykje tid på redigering og språkvask. Å skriva er for det meste hardt arbeid, men av og til glir det bra.

Ikkje noko for meg
Inger har arbeidd frå ho var ganske lita. Ho har passa småsøsken og delteke i gardsarbeid.
– Eg trur ikkje mor og far kunne drive garden utan oss barna.
Ho prøvde seg som bonde sjølv også etter faren døydde. I eitt år frå 2004 til 2005 budde ho i Bråtveit saman med 70 sauer med lam. Inger var driven av plikta som odelsjente og beskriv året som brutalt.
Ågot er nå odelsjente. Bygningane på garden er for tida utlånte og ekrene blir forpakta av ein nabo.
I bygda kjenner Inger framleis alle sjølv om det er sjeldan ho finn tid til ei reise over fjellet. Drøset går lett. – Svært få i Suldal snakkar til meg om det eg skriv. Sjølv snakka eg heller aldri om kva eg ville bli då eg vaks opp. Her gjekk du ikkje rundt og sa du skulle bli forfattar sjølv om eg faktisk vaks opp med ein forfattar fem hundre meter lenger ned i kverven.

Dårleg butikk
Ho beskriv seg sjølv som ein ikkje lenger så ung kvinneleg nynorsk forfattar.
– Du ser, det er ikkje så mykje salspotensiale i meg, seier ho og ler høgt.
Dermed må ho også ha fast arbeid for å skaffa familien mat på bordet. Ho og ektemannen deler ei stilling på skrivelinja på Danvik Folkehøgskole. I tillegg har ho ei halv stilling i Det litterære Råd til Den norske Forfatterforening. Og så skal ho vera med å drifta AS Familie, få logistikk-kabalen til å gå opp, baka brød og kjempa for at skulestartarane i Oslo kommune skal få symjeopplæring.
Feriane blir brukte til å skriva. Laurdagar byter ektefellane gjerne på å gå på biblioteket for ei skriveøkt. Så sjølv om dei er to kunstnarar under same tak, lever dei ikkje noko bohemliv. Inger vil helst ha fred og ro. Ikkje har ho tid til å fyka på byen heller, det er alltid eit brød som skal bakast og ein fotballkamp å sjå.
Alt Inger går inn i, vil ho gjera skikkeleg.
– Eg er ikkje god på ferieavvikling, skjønar du.
Ho ler halvt unnskyldande.
Dei høge krava ho stiller til seg sjølv, er ein av grunnane til at Inger Bråtveit ikkje er på sosiale medium.

Nei takk til likes
Så om telefonen må stå på høgkant i ein glaskarm i Bråtveit, gjer ingenting, for Inger skuldar ingen likes og hjarte.
– For meg ville eg kjent det som å ha lån i banken, å skulda nokon ei tilbakemelding. Tenk om eg gløymde ein fødselsdag! Eg vil jo vere ein høfleg person, men har faktisk nok med å administrera e-posten min. Så mange misforståingar kan oppstå i skrift, sjølv liker eg best å ringa til folk.
Inger Bråtveit registrerer at mange debattar startar i sosiale medium før dei når det offentlege ordskiftet. Ho føler debattklimaet har endra seg og blitt hardare etter dei sosiale media kom. Konstellasjonane er ofte danna før sakene når det offentlege ordskiftet.
Nå skal ho ut av Det litterære Råd og ser fram til mindre arbeidspress.
– Eg kjenner alderen og har ikkje lenger same stamina.
Inger krøllar beina opp på kjøkkenstolen og legg hendene på hovudet.
– Av og til kan eg leggja meg med Ågot klokka halv ni, seier førtiåringen.
– Eg burde bada meir, slår ho fast.
I Oslo sym ho i våtdrakt i sjøen på denne årstida. Takk vera klimaendringar og vellukka byutvikling er også Oslo blitt ein fjordby, påpeiker ho.

Tyngre å nå ut
– Kan du seie noko om ei ny bok?
– Eg driv og skriv og håpar det etter kvart vil gje resultat.
Så mykje meir har ho ikkje å seia. Nå gjeld det å nå ut med denne boka, men Inger tykkjer det er tyngre enn før. Ei bok har kortare levetid og bokmeldingane og journalistane står ikkje lenger i kø, har ho merka. Førtiåringen hevdar at det same blir sagt om henne
uansett kva bok ho har gitt ut.
Ho ler og avbryt seg sjølv: – Nå snakkar eg i CAPS LOCK. Å få Suldal kommune sin kulturpris, tek ho som eit
teikn på at ho ennå kan gå fritt i landet.
– Å bli verdsett av sine eigne gir meg eit større rom.
Det er godt å vita at det ikkje er skotpremie på meg ennå, seier ho tørt.

Etterskrift:
Etter intervjuet var ferdigskrive og sitatsjekka, skjedde to ting: Inger Bråtveit fekk seksar for boka si av Aftenbladet sin bokmeldar. Og ho kom seg på Instagram og sende ei slags orsaking til underteikna for at intervjuet fekk ein annan fasit. Men presiserte at Facebook, Twitter og Snapchat er uaktuelt. Samvitsfull til siste linje.

Heidi Hjorteland Wigestrand

Artikkelen held fram under annonsen.

– Eg er djupt rørt over å få kulturprisen, det er viktig for meg å bli tatt godt imot av mine eigne, seier Inger Bråtveit.