Gi jernet, Andrea!

Leiar:

Det er berre å ta av seg hatten for Andrea Hebnes Tobekk, som sist veke stod opp for sitt eige skriftspråk i Kverulantkatedralen i Stavanger.
Hebnes Tobekk er førsteårselev på Jåttå vgs i byen og møter ikkje applaus for sitt ønske om å bruka nynorsk på skulen. Tvert om. Forseinka lærebøker og lærarar som ikkje legg skjul på at nynorsk er heft, er del av hennar skulekvardag.

I debatten fekk ho gitt klar beskjed til både fagfolk og politisk leiing i fylkeskommunen, men ikkje berre det. Ho gjer dei vaksnes arbeid; med seg til debatten hadde ho gode forslag til korleis skulekvardagen kan bli betre for nynorskbrukarar.
Det er eit levande paradoks. Det er neppe vanskeleg å finna lærarar eller politikarar i verken Stavanger eller andre byar som lett blir drøymande i blikket når ein tar fram eit dikt av Olav H. Hauge eller Halldis Moren Vesaas.
Nynorske dikt kan ikkje omsetjast til bokmål, like lite som riksmålsfinessen til Andrè Bjerke kan uttrykkjast på nynorsk.
Men kom til den prosaiske skulekvardagen, der det korkje er poesi, bunad eller tente, levande lys, då er det tydelegvis slutt på nynorsk-glansen, og då må den enkelte elev kjempa for det som eigentleg burde vera ein sjølvsagt ting; nemleg retten til å få bruka den målforma ein vil.

Det er ikkje vanskeleg å framheva nynorsken som ei ypparleg målform, anten det er kjærleik, ironi, forsking eller nyhende ein skal skriva om, saftig, var og presis som den er.
Men det skal ikkje vera den enkelte ungdom som må ut i krigen og brøyta seg rydning på vegner av sitt eige mål.
Det er dei vaksnes fordømte plikt å syta for at unge får bruka det språket dei er heime i når Norge har to jamstelte skriftspråk.

Tal som Riksmålsforbundet publiserte i fjor viser at 12, 27 prosent av elevane i grunnskulen har nynorsk som hovudmål, og tilsvarande tal for vidaregåande er 6,20 prosent. Halvparten av elevane som har nynorsk som hovudmål i grunnskulen, vel vekk nynorsken når dei sjølv får velja målform, konkluderer riksmålforbundet.no i artikkelen.
Men Andrea Hebnes Tobekk sine erfaringar er neppe berre hennar, og om utviklinga speglar unge nynorskbrukarars eigne val, eller om det i realiteten berre er eit val om gi opp når vaksne ikkje gidd og vil, må seiast å vera eit svært ope spørsmål.

Esther Moe
redaktør