Forventing og toleevne

Leiar (med lydfil):

Forventing og toleevne

av Esther Moe

Me skriv 20. desember, og trass alle forset, det skrur seg til. Det er han som står i døra med dei etterlengta julelysa, men som ikkje får takk, men passet påskrive for feil farge. Det er ho som pyntar treet, men som ikkje klarer å la vera å knurra til overivrige forventingsfulle barn mens kulene kjem opp og som veit godt kor feil det er.

Me vil at det skal vera så fint, at det skal bli akkurat slik me såg føre oss, men så er det skjer i sjøen, og dei blir aldri så store som rundt jul.

Forventingane, anten dei er glansa bilde, eller dei er ordlause bobler inne i oss, er bittersøte i sitt vesen. Dei skaper gode følelsar, og dei skaper fallhøgde. Forventingar er kontrastvæske, dei framkallar det me lengtar mest etter og dei viser klart kva som manglar.

Julehøgtida er årets største forventingsleverandør; anten det gjeld det som kan kjøpast for pengar eller det gjeld fred i sjel og harmoni med dei me har rundt oss.

Forventinga forsterkar gleda, men det er kanskje som med det som er i dei minste glasa til julemiddagen, den er best servert i små porsjonar og litt avkjølt.

Kanskje går ein juledraum i oppfylling ei lita stund? Då gjeld det å takka for den, for viss motsatsen er å sørga over dei ni andre det aldri blei av, blir det som om den eine gode tingen aldri fanst.

Som menneske er me like, men også heilt unike. Me treng kjærleik, håp og meining med og takk for det me er og gjer. Kva form og farge me drøymer om å få det i, varierer stort.

Å tåla oss sjølve, er vegen til å tåla andre. Livet er stort og magisk og ikkje til å tru, og mellom gråsteinen, glimrar edelsteinar  for den som gidd å stoppa og bøya seg. Men livet serverer seg ikkje for nokon utan tjafs og strev, sorg og meiningsløyse. Den som seier at det finst meining i alt, snakkar ikkje sant. Det finst menneske som må ta djupnemeter på djupnemeter med bekmørke åleine, det finst menneske som kjempar utan ein våpenbror ved skuldra.

Det finst uforklarleg mørke. Men det finst også uforklarlege lysglimt. Dei kan ikkje pakkast inn og leggjast under treet. Dei må me gi kvarandre når me kan, når me vil.

Juleforteljinga fortel at Gud let seg plassera i ei kvinnes livmor, let seg bli fødd, slik menneskebarn blir, i ei natt i ein stall utan innlagt vatn og straum.

Slikt må kvila på ei guddommeleg evne til både forventing og toleevne.

Fredeleg jul og godt nyttår.