Gjengen i Suldalsposten beskriv seg sjølv som ein fantastisk samansveisa og arbeidsam gjeng. Dei har vore med på fleire opp-og nedturar saman. Bak frå venstre: Dagleg leiar Inger Johanne Vasshus, journalist Nora Bogetvedt Jenssen, journalist Marta-Brit Lunde og redaktør Esther Moe. Framme: Desk-og annonsemedarbeidarane Siri Førland (t.v) og Astrid Guggedal.

Førti og ferdig? Ikkje Suldalsposten

Det er inga førtiårskrise å spora i Suldalsposten, som jubilerer i desse dagar. Mediekrisa, derimot, har også lokalavisa fått smaka.

Publisert: 19.10.2016 10:00 Sist oppdatert: 12:00

Det er inga førtiårskrise å spora i Suldalsposten som jubilerer i desse dagar, mediekrisa, derimot, har også lokalavisa fått smaka.
22.oktober 1976 kom Suldalsposten ut for første gong, 40 år seinare er seks kvinner i full sving med å førebu avisa der jubileet blir markert.

Ut i den digitale verda
Førtiåringen har tatt spranget ut i den digitale verda med full tyngde. Leiinga er heile tida på jakt etter nye måtar å skaffa inntekter på, i ei tid då avisbransjen i heile verda slit med minkande annonseinntekter.
På redaktør Esther Moe sitt kontor heng sideskjema som viser korleis stoffet skal fordelast på dei 28 papirsidene redaksjonen kvar veke tilbyr lesarane.
Moe, som har levd berre nokre få år lenger enn avisa ho styrer, har brukt litt tid til å dukka ned i gamle årgangar av avisa, og kan slå fast at dette er kulturhistorie god som noko. Også på avisene kan ein sjå at utviklinga har skote fart, tiår for tiår, slår ho fast.

Litt mystisk?
Redaktøren trur mange veit lite om kva som føregår i avisas indre. Lesarane ser dei tilsette stå i kjole og selja smørgraut under Ryfylkedagane, og reflekterer kanskje ikkje så mykje over at Suldalsposten ikkje berre er ei avis, men også ein organisasjon som er avhengig av å tena pengar, på lik linje med andre bedrifter.
Både ho og dagleg leiar Inger Johanne Vasshus minner om at å produsera nyhende på ingen måte er gratis. Det kostar pengar både å driva journalistikk, og ikkje minst å distribuera denne journalistikken ut til folket.
Utgifter til trykking og levering av aviser er ein stor kostnad for avisa.
Som mange førtiåringar har også Suldalsposten slanka seg. I fjor blei staben redusert med ei stilling, og avisa kutta å gi ut avis på fredagen og kjem nå berre ut ein gong i veka.
Vasshus påpeiker at sidetalet dei produserer er det same. Ho legg til at dei aller fleste lesarane set pris på omlegginga, fordi det fører til at kvar avis blir tjukkare og meir innhaldsrik.

Trufaste lesarar
– Ekstra gledeleg er det at 66 prosent av lesarane har registrert seg som digitale abonnentar, seier Vasshus.
Lesarskaren til Suldalsposten er svært stabil. I 2009 hadde avisa eit opplag på 2400 aviser, nå er dette talet 2347.
Esther Moe er audmjuk og takksam for tilliten lesarane har til avisa.
Ho er nå stort sett åleine om å vera vaktbikkje i indre Ryfylke etter at større media har trekt seg ut.
Moe vedgår at ho stundom saknar det å vera fleire når noko særs står på. Det å kunna drøfta problemstillingar med yrkesfellar og å kunna ha nokon å trykkja på i lag med dersom nokon skulle prøva å tukla med retten til innsyn. Dessutan saknar ho mangfaldet i vinkling av saker og meiner mediekrisa fattiggjer dekninga av fylket Rogaland sin plass på den nasjonale scene.

Suldalsposten og ministeren
Ho minnest ennå den litt stusslege kjensla ho hadde då Suldalsposten var einaste media då Jonas Gahr Støre hadde den tyske utanriksministeren med seg til Saurdal. Temaet var Norges rolle som grønt batteri i Europa.
– Suldal produserer åtte prosent av all kraft i Norge. Eg fryktar ei utvikling der omverda får vita stadig mindre om distrikta. Snart trur vel folk at straumen kjem rett frå veggen, seier ho.
Esther Moe forsikrar at ho til tross for mindre konkurranse er like engasjert og motivert for jobben som før.
– Eg elskar å laga avis og dra ut og møte folk i kommunen vår. Vår avis kan gi folk det ingen andre gir dei. Me treng alle å bli spegla og informerte. Det er motiverande å sjå kor stas det er, også for dei unge, å komma i avisa. Det veg meir å bli publisert hjå oss enn på sosiale media, har eg merka.

Begeistra og streng
For redaktøren er det viktig at avisa både let seg begeistra over eit renovert grendehus og rynkar på panna over kommunale budsjettoverskridingar. Begge delar er viktig for å få eit samfunn til å utvikla seg, hevdar ho.
– Eg føler også det har skjedd ei haldningsendring i samfunnet til det ei avis skal vera. Lesarane forstår at ei Suldalsposten ikkje skal vera eit kyrkjeblad, og med åra er det blitt lettare å få folk til å stilla til intervju, fortel ho.
Moe er også oppteken av at avisa skal visa at Sand og Nesflaten er to vidt ulike stader, og slik synleggjere på mikronivå, forholdet mellom Oslo og distrikta.

Reklame i ny drakt
Når det gjeld reklame forkledd som journalistikk, ofte kalla content marketing eller annonsørinnhald, er redaktøren si klare meining at det blir som å mista jomfrudommen. Det skjer som kjent berre ein gong. Og då spørst det om det ein oppnår er verd ein slik pris, reflekterer ho.
Inger Johanne Vasshus legg ikkje skjul på at tidene er krevjande med stadig synkande annonseinntekter.
– Skal me få til å laga ei god avis også framover, er me avhengige av å tena pengar. Det me lagar er unikt, det gjeld ikkje berre formidling av lokale nyhende, men også annonser og andre type kunngjeringar. Me er i same situasjon som anna lokalt næringsliv, og er avhengige av at folk brukar oss skal me overleva som ei god avis, seier Vasshus.

Har tru på framtida
Ho legg til at ein er i gang med å tilpasse driftsforma den nye mediekvardagen for å få ein økonomi som er berekraftig i den nye tida. Den daglege leiaren seier at avisa ikkje har tent særleg mykje pengar dei siste åra. Årets resultat blir heller ikkje supert på grunn av store kostnadar i samband med den digitale omlegginga.
Men kvinnene i Suldalsposten er langt frå motlause eller rådlause av den grunn.
Dei driv ein framoverlent førtiåring som har tenkt å kjempa for å sikra plassen sin i den norske avisfloraen i mange nye år.