Dobbelkommunikasjon

LEIAR:

Kjendis og kongestoff sel og når prinsesse Märtha Louise har ein ny hjarteven, som attåt er sjaman, då ryddar norsk presse framsidene.

Timinga for kjærleiksnyhendet må også seiast å passa ypparleg. Når norsk presse har vegg-til-veggdekning av prinsessa og sjamanen, er det berre dagar før dei to legg ut på ein turnè der dei inviterer til ”en reise i livets mysterier”, ein seanse med ein billettpris på nær 600 kroner.
Det er også billettprisen når The Princess and the Shaman skal snakka i St. Petri-kyrkja neste veke.

Avgjerda om å leiga ut kyrkja til arrangementet har skapt reaksjonar, men klagen er avvist av Stavangers biskop.
Dialogprest Silje Trym Mathiassen, som skal innleia kvelden i St.Petri, har måtta sjå seg nøydd til å imøtegå kritikken. I eit innlegg i aftenbladet.no poengterer ho at det ikkje skal praktiserast sjamanisme i kyrkja. Ho understrekar at det ikkje er kyrkja som inviterer til kvelden, ettersom det er prinsessa som leiger, og at kyrkja heller ikkje har noko med kva folk skal betala for å komma inn i kyrkja denne kvelden.

”Dersom vi lukker døren for denne sjamanen, sier vi samtidig at en sjaman ikke er velkommen inn i Kirken”, skriv ho.
Det er vel litt av ei kortslutning; kyrkja har då aldri hatt dørvakter som sjekkar ut trua til den som vil inn.
Det er berre det at dette handlar overhovudet ikkje om kven som skal få lov å komma inn i kyrkja, men om kven som skal få leiga kyrkjerommet for å tena pengar på sine arrangement og kvifor.

I desse dagar er det all grunn til å stilla kritiske spørsmål til aktørar som gjer butikk av menneskets djupaste lengsler og håp, som å bli heil og frisk og å finna seg sjølv.
Biskop Helga Byfuglien har ikkje vore nådig med såkalla mirakelpredikantar som lovar helbreding og har på vegner av biskopane tatt heilt avstand frå slike predikantar.

Men når ein sjaman som påberopar seg å kunna rotera atomkjernar og slik redusera alder, er det ikkje noko problem å opna kyrkjedørene for den bodskapen med den dertilhøyrande billettprisen og å til og med leggja på litt kyrkjeleg garnityr på hovudretten. Handlar det om dialog og toleranse, eller handlar det kanskje om at alt smakar betre når det er pakka i litt kongeleg glans?

Esther Moe
redaktør