Den  irriterande  fridommen

Leiar:

Den irriterande fridommen

av Esther Moe

Statsminister Erna Solberg har denne veka erklært seg som skuffa over norske menn, og ikkje nok med det.  Solberg konstaterer at ho neppe er den første kvinna som  står med slike kjensler.

Kva er det som er gale? Jo, det viser seg at statsministeren har halde seg med forventingar som ikkje heldt stikk. For fire år sidan gjekk Høgre til val på å fjerna fedrekvoten, altså den delen av fødselspermisjonen berre far kan ta ut. Partiet ville overlata fordelingsnøkkelen til familiane sjølv og Høgre-sjefen var då sikker på at mentaliteten og kulturen nå var så heilt annleis at kvote-tenking var unødvendig.

Utfallet av regjeringsforhandlingane etter valet, enda rett nok med at me framleis har fedrekvote, men på ti veker, istadenfor fjorten.

Men når forskarane nå har talt, viser det seg at fedres permisjon etter fødselen slett ikkje går som ei klokke uavhengig av kvoten. I 2014 og 2015 var andelen fedre som tok meir enn ti veker pappapermisjon, over 30 prosent. I dei to siste årene er tallet på drygt 10 prosent, skriv Aftenbladet.no.

Ja, det er sikkert trist å måtta erklære sine politiske resonnement som litt halvdaude. Men sjølv Høgre på sitt mest optimistiske vil nok slita med å viska ut dei fysiske føresetnadene som ligg til grunn for at tradisjonelle kjønnsroller framleis er ganske styrande det første året etter ein barnefødsel. Det finst ein del klare hint, kvinners klare fordelar og menns openberre manglar er eitt tydeleg trekk som bør forklara eitt og anna for den som synest kjønnsbundne val er pling i bolla etter fødsel.

Sjølvsagt vil fedre ta del i det nye barnet deira sitt liv, og det veit nok menn sjølve godt korleis dei kan og vil gjera. Jobbsituasjon, mors ønske og form etter fødsel og fars ønske er alle faktorar som spelar saman og blir bakgrunn for ei avgjerd om korleis ein ønskjer det. Å tru at permisjonsstatistikken kan fortelja om norske menn er gode fedre, er tull og ikkje minst ganske så arrogant. Familien er ikkje noko løvehole, der det aller meste vil gå galt om ikkje staten regulerer.

Men femti/femti-manien på likestilling ser ut til å gå heilt på tvers av politisk farge. Men kva som hadde skjedd om Jonas Gahr Støre hadde stilt seg opp og sagt at han neppe var den første mannen som var skuffa over norske kvinner, det må me nesten berre tenkja oss til.