Den bortkomne hunden

Arild Vaage kallar til seg hunden Oscar, og gir den litt kos. Den ser frisk og glad ut, og har ikkje tid til å stå i ro så lenge.

Leiken kallar.
Situasjonen var ein litt annan for berre ein månads tid sidan. Då gjekk Arild Vaage rundt i skogen og heia og leita etter Oscar, som forsvann frå garden 23. november. I slutten av november kom snøen, og Arild måtte bruka truger i den, somme stader, meterdjupe snøen. Etter kvart begynte håpet å svinna, og dei måtte forsona seg med at hunden var borte.
– Det slo meg så seint som vesle julaftan. Då stod eg på butikken og skulle kjøpa noko julegodt til hunden. Nei, den er jo daud, tenkte eg og sette maten tilbake, fortel eigaren.

Hyttehund
Det er ikkje første gong Oscar har vore ute på vidvanke. Hunden går laus på garden året rundt, og i helgene held han seg i hyttefeltet saman med dei som då bur der. Det er ikkje sjeldan at det kan gå ein dag eller to mellom at Arild ser han.
– Hyttefolka er glade i Oscar, og han er på ein måte alle sin hund. I helgene er han gjerne inne i hyttene på besøk, sjølv om han aldri er inne her hos meg.

Dårleg selskap?
Det er eit par år sidan sonen Lars begynte å vurdera om han skulle flytta tilbake til heimegarden. Han hadde då ein finsk lapphund som Arild skulle passa på ei tid. Hunden fekk gå ute saman med Oscar, men etter eit tid begynte dei to firbeinte å stikka av saman, og hundane måtte hentast andre stader. Det vart for problematisk, og Lars valde å selja hunden sin vidare.

Sleit seg
Då Lars og familien flytta til Våge i fjor sommar, kjøpte dei seg ein hundekvalp av same rase som den han hadde selt. Denne fekk namnet Tiko, og også denne begynte, saman med Oscar, å skapa hovudbry for eigarane. Etter ei lengre utflukt bestemte far og son at Tiko måtte stå i band. Dette gjekk godt ei god stund, men 23. november sleit han seg, og dei to hundane la ut på sitt hittil ferskaste eventyr. Etter ei vekes tid kom Tiko heim att, tydeleg prega av opp- haldet i skogen. Bekymringane for Oscar auka, og då snøen kom, vart det heile mykje vanskelegare.

Hyra inn helikopter
Det siste håpet Arild kunne sjå for å finna Oscar denne gon- gen, var å leita på to av stølane som er å finna i heia ovanfor garden. Han går ofte opp dit, og hunden er alltid med. Håpet var å finna hunden rundt eller under nokre av husa. For å komma seg fram til stølane i all snøen, måtte han leiga helikopter. Leitinga gav ikkje resultat, og familien gjekk jula i møte utan den ni år gamle buhunden.
– Klokka elleve på julaftan-føremiddag fekk eg telefon frå Tor Inge Bråtveit i Valskår. Han kunne fortelja at dei hadde fått besøk av Oscar! Litt seinare kom dei og hadde med seg hunden. Det var den beste julegåva eg kunne fått!

Skjemtest
Hunden var tynn og tydeleg prega av det lange opphaldet ute. Han var raud under potane og såg ut til å skjemmast litt.
– Det var tydeleg at han forstod at han hadde gjort noko han ikkje skulle, fortel matfar, som undrar seg over strekninga og terrenget hunden har lagt bak seg. Frå Våge til Valskår er det halvanna mil i luftlinje og ulendt terreng. I tillegg må ein over Vinjanuten. I heile perioden låg det snø der hunden må ha gått.
– Terrenget er det me kallar for «einvega». Som regel er det berre éin sti som kan følgjast, og det er lettare å gå opp enn å komma seg ned att, fortel Arild og legg til at hunden er svært vant til å gå i heia.

Ribbe med sølvgaffel
Vel heime i Våge att, fekk hunden endeleg litt betre mat enn det han har måtte leva på i heia.
– Truleg har han ete mus og lemen, og kanskje åtsel etter jaktlag. Heldigvis hadde han også litt å gå på, smiler Arild. Sjølv om dei passa på å vera forsiktige med matmengda dei første dagane, gjekk det ikkje lang tid før hunden fann tilbake til sitt vanlege eg. Og julemiddagen fekk han sjølvsagt også smaka på.
– Han kom utanfor vindauget her medan me åt middag 1. juledag, så då fekk han litt han også! Eg gav han ribbe, servert med sølvgaffel, så du kan seia han fekk servering som passa til namnet!

Svenskekongen
Hunden Oscar er kalla opp etter svenskekongen Oscar 2. I 1872, det året han vart konge, var han på besøk i Norge. På reisa si var han også på garden Våge, og overnatta i huset som Arild nå bur i. Til besøket, vart det blant anna laga ei seng til kongen. Det høyrer også med til historia at rommet han skulle sove i var nymåla og lukta så sterkt, at kongen flytta inn til drengene!
– Eg er interessert i det som er gamalt, særleg gamle ting, tradisjonar og historier her frå Våge. Det er viktig å kjenna til fortida!
Stova ber tydeleg preg av denne interessa. Gamle møblar, gjenstandar og bilde er å finna over det heile, og Arild kjenner til kor alt kjem frå. Sjølve huset stod ferdig midt på 1800-talet, men etter at han flytta inn for vel fire år sidan, er mykje blitt pussa opp.


Fleire dyr

Også i det einaste nabohuset er det nå lys i vindauga, etter at sonen Lars flytta inn med familien sin i fjor.
– Eg har venta lenge på å flytta heim. Nå kjennes det kjempegodt! seier Lars Vaage, som jobbar deltid i Nordsjøen, og elles brukar tida si på garden. Per nå har dei 30 sauer, men planane er klare: Her skal bli fleire!
– Me ønskjer å utvida garden med endå fleire dyr og også fleire ulike typar. Det går uansett ikkje an å leva av berre gardsdrift, så då kan me i det minste gjera det interessant for barna!
Våge er barndomsheimen til Lars, og han er klar på at det er aller flest fordelar ved å bu slik til.
– Her kan me trekkja oss tilbake og velja sjølv kor mykje folk me vil treffa. Eg har alltid likt å vera ute og jobba, og å bruka naturen rundt her. Samtidig ligg me like ved hovudvegen, og det er ikkje meir enn vel ti minutt til skule og butikk.
Han ser også med glede tilbake på alle gongane han vart henta med bil om kveldane. Det var gode tider for samtale, og far og son fekk snakka ut om mangt og mykje på desse køyreturane.
– Eg trur det er difor me trivst så godt ilag i dag, smiler Lars. Arild Vaage er samd i dette, og legg med glimt i auget til:
– Ein av fordelane med å bu her, er at me kan pissa akkurat der me vil!

Ole Jørgen Nøstbakken

Artikkelen held fram under annonsen.