Demokrati-særbehandling?

leiar (med lydfil):

Demokrati-særbehandling?

av Esther Moe

Kor desentralisert skal Suldal vera? Skal alle grendene ha tilnærma like tilbod med tanke på skule, barnehage, bibliotek, kommunale toalett og omsorgstilbod?

Struktur, som politikarar og administrasjon gjerne kallar det, er eit tema som fort får fyr i debatt-peisen. Det triggar patriotisme, rettferdssans, ønsket om å bevara Suldal som me kjenner det, men det set også politikarane på tøffe val og kompromiss om spørsmåla knytt til både kvalitet og kostnader.

At det er tøft å ta i desse sakene, er det fleire politikarar som kan skriva under på. Det skal me alle ha respekt for, ingen av suldals folkevalde har sett seg på listene for å gjera Suldal dårlegare. Dei folkevalde har, som også rådmannen har, makt og innflytelse, men dei må også tåla å møta x-faktorar. Som synkande elevtal eller åtak på inntektene Suldal har.

Når kommunestyret har bede rådmannen om ei sak om framtida til ungdomsskulen på Nesflaten, er det ikkje økonomi som er motivasjonen. Bakgrunnen for at rådmannen meiner det er på tide å gjera noko, er eit elevtal som om få år vil vera nede i tre og fire elevar.

Rådmannnen har laga ei klok sak, og til forskjell frå i 2008/2009, då dei andre ungdomsskulane blei sentraliserte, er premissane denne gongen klokkeklare. Nemleg at det handlar om det faglege og det sosiale, vanskane ved å gi eit godt tilbod og å rekruttera kvalifiserte lærarar. Rådmannen gjer rett og skil for seg ved å peika på at forsking ikkje gir sikkert svar på alt, og at forsking heller ikkje fastslår at det finst nokon samanheng mellom skuleprestasjonar og små skular.

På Nesflaten meiner samarbeidsutvalet at saka er for lite utgreidd. Dei vil at tidlegare elevar på Nesflaten skal spørjast og dei vil ha erfaringar frå andre elevar med lang pendlarveg. Det slutta levekårsutvalet seg til, der utvalsleiar Ola Jelsa (Sp) også instruerte rådmannen om ikkje å gjera det på ein måte som provoserer.

Det ligg vel i korta at saka om ungdomsskulen på Nesflaten ikkje akkurat blir plankekøyring.

Det er fint når makta har ei audmjuk haldning. Men når nå utgreiingane skal rulla og gå, er det å håpa at makta og skuleeigaren også klarer å aksla ansvaret med sjølvstendige grunngivingar når tida er mogen. For med synkande inntekter trengst det ingen spåkule for å vita at grendetilboda og suldalsstandarden vil bli ein gjengangar i møteromma i tida som kjem. Og både politikarar og administrasjon gjer nok også klokt i å tenkja gjennom likebehandling av grender når tøffe prosessar skal køyrast.