Å gå rundt feil-grauten 

Leiar:

Måndag var det høyring i kontroll-og konstitusjonskomiteen der statsministeren måtte svara for den harde kritikken som kjem frå Riksrevisjonen om manglande objektsikring.  Ein av erkjenningane til ein statsminister som måtte ut med sjølvkritikk, var at ho hadde uttalt seg ”upresist” til stortinget om status for arbeidet med å sikra alt frå politiets og forsvarets bygningar til kritisk sivil infrastruktur som for eksempel vassverk, straumforsyning og liknande.

Vittigtunger på sosial medier og i kommentarfelta kasta seg over det mange meiner er ein svært gjennomsiktig billeg-variant av sjølvkritikk.

Mangel på presisjonsgrad er vanlegvis ikkje noko tredjegrads synd, om ein då ikkje er pilot eller matteprofessor.  Til statsminister Erna Solbergs forsvar kan ein seia at balansekunsten mellom å vera audmjuk nok, men ikkje så sjølvkritisk at ein i realiteten kastar korta, krev sine formuleringar. Det politiske spelet er slik sett i ein klasse for seg, men at mange er leie av ord-kosmetikk er det liten tvil om.

Menneskenaturen er ein gong slik at det er vondt å vedgå eigne feil. Det treng ikkje stå regjeringsmakt på spel for å få oss i gang med kreative omskrivingar av at ting gjekk skeis.

Me gløymer ut, me dauar frå, me gidd ikkje, me vil ikkje, torer ikkje, orkar ikkje. Eller kanskje fekk me det ikkje til. Sjølv om me hadde lova.

Forklaringane på det som har gått feil eller ikkje er gjort, er som regel ikkje veldig gode. Det er som regel ikkje force majeur eller lyn frå klår himmel som hindrar oss, men heilt mennesklege akilleshælar, som for eksempel utgløyming.

Det er freistande med omskrivingar og det er freistande å utelata subjektet. Men du verda så befriande det er å stå overfor eit menneske som vedgår feil. Som plasserer ansvaret og kallar ein spade for ein spade. Slike har også ein tendens til å be om orsaking. Stilt overfor slike menneske er det lett å tenkja at vedkommande ikkje tar lett på ansvaret sitt, på jobben og pliktene sine. Det er kanskje eit paradoks, men menneske som tør å erkjenna feila sine, haustar i lengda tillit. For me menneske veit godt at me  alle snublar, feilar, gløymer og slurvar, og me merkar som regel forsøka på å dekkja over også. Ja, det er både befriande og tillitsvekkjande å bli møtt med sanninga på første forsøk. Lett å tilgi blir det ofte også.